Design og koding av Albertine Løseth Vestvik // Albiss.blogg.no

bare noen småfugler


    Skrevet 15.08.2014 klokken 18:24


"Jeg fryser ".. Moren trykket på en knapp som skulle få varmen til å strømme gjennom kroppen hennes, men hun klaget fortsatt over at det var for kaldt. I setet bak lå det en gammel og stor ulljakke som hadde vært yndlingsplagget hennes det siste halvåret. Hun klarte akkurat å strekke seg til den, før hun la den forsiktig over skuldrene, og lente seg rolig tilbake. 

Det regnet utenfor. Man kunne ikke se så mye gjennom vinduene, bare tusen små regndråper som klistret seg fast på ruten, før de begynte å renne nedover, og ble borte. Ute begynte det å bli mørkt, og man kunne såvidt se alle menneskene som løp rundt med paraplyer og aviser over hodet, på vei til et eller annet tak hvor de kunne tørke seg. Alle var i sine egne tanker, og alle hadde forskjellige syn på regnet som dasket ned i asfalten. Det virket som om alle hatet det. Men ikke hun. 

Hun tok forsiktig ut hendene fra genseren, og begynte å bite nervøst på de bleke fingrene, som fortsatt hadde litt neglelakk rester igjen. 

"Er du sulten?", spurte moren. 
"Jeg vil hjem igjen", svarte hun, og snudde seg mot vinduet. Det var ingen mennesker i gaten nå. Ingen paraplyer heller, og det var ihvertfall ikke en eneste avis å få øye på. 

Moren hadde smurt rundstykker med ost og salami, og lagt det pent og ordentlig opp i en liten, rosa matboks som hun hadde hatt så lenge hun kunne huske. Men hun var ikke sulten. Hun hadde ikke følt sult på en god stund, og alle fortalte henne at det var feil. Det var noe galt med kroppen hennes, og det var hennes feil. Moren hennes fortalte at det alltid var slik i tenårene, men det var ikke sannheten. Det var bare ingen som fortstod henne lenger. Hun var forvirret, og derfor var de på vei til det stedet hun fryktet mest. Det stedet som er fullt av mennesker hun aldri har sett før, men som allikevel vet akkurat hva du føler, og hva du trenger for å få det bedre. Men hva om hun hadde det bra, og hva om hun ikke trengte noe mer, eller noe annerledes, for å være lykkelig? 

Hun trivdes best alene, hun elsket å gå turer nede ved elven sent på kveldene, men det var bare fordi det ikke var noen der. Hun elsket til og med å løpe fra tre til tre, barbent,  i skogen, hvor det ikke fantes noen andre enn ett par ekorn og noen småfugler - og henne. 

Bilen stoppet. Moren fortet seg ut av døren, før hun løp rundt og åpnet for henne. Hun tok forsiktig av bilbeltet, før hun løftet den svarte skinnvesken og steg ut av bilen. Det var blitt mørkt nå. Det eneste hun så, var et stort eiketre som stod rett foran henne. Det var så fint, og det hadde sikkert stått der i hundre år, minst. "Visste du at en eik kan bli flere tusen år gammel?", spurte hun damen med den hvite, lange jakken som stod ved siden av moren hennes. Hun hadde lange, brune krøller og rød leppestift, og var den peneste hun noen gang hadde fått øye på. 

"Nei, det visste jeg ikke!", svarte damen, i det hun strakk ut armen til henne og snudde seg sakte. 

Følelsen av at ingen brydde seg om henne stormet gjennom kroppen hennes, og plutselig var hun på vei inn i skogen. Den mørke skogen som alltid føltes trygg. Det var ingen der. Ingen lyder, ingen mennesker som fortalte deg hva du følte, og ingen mødre som prøvde å endre den du var. Bare ett par ekorn og noen småfugler. 

De små føttene hennes hadde aldri løpt så fort før, og bak på den hvite, gjennomsiktige kjolen hun hadde på seg, hadde det sprutet jord helt opp til den tynne nakken som var dekket til med en lang, lys flette. Moren pleide å flette håret hennes hver kveld før hun gikk til sengs, for da fikk hun alltid fine krøller dagen etter. Moren pleide alltid å kalle det for englehår, for det var det det så ut som. 

Hun kjente barnålene trenge seg gjennom den tynne huden under føttene, men det var ingen vond følelse. Hun likte å være i skogen, og hun likte å være alene. 



Det var bare den hvite, gjennomsiktige kjolen som lå igjen. Den som hadde jord nedover hele ryggen, og som hun hadde kastet av seg før hun ble borte. Ingen vet hvor hun ble av, og det var ingen som merket at hun ble borte, bortsett fra meg. Hver kveld ser jeg henne nede ved skogkanten, hvor hun lister seg forsiktig ut på åkeren, for å løpe ned til elven og se på svanene. Hun har ikke den hvite kjolen på lenger, men hun går fortsatt barbent, og englehåret har aldri vært vakrere. Og man kan føle at hun er lykkelig. Det ser jeg.


3 kommentarer


Ida

16.08.2014 kl.01:08

Hei! Jeg bare lurer på en ting.. Er kanskje litt personlig men du kan jo svare om du ønsker..:) har sett at du er veldig opptatt sv kosthold og kaloriinntak selvom du allerede er tynn og har en kjempefin kropp(det mener jeg virkelig!). Skjønner jo at du vil vedlikeholde formen men har sett at du har skrevet tidligere at du er misførnøyd med egen kropp sånn som den er nå. vil du si at du har et anstrengt forhold til mat? Har også sett at du liker bilder på pro-anorexia sider på instagram, disse bildene er jo av mennesker som ikke er sunne og har en alt for lav fettprosent..

Jane

16.08.2014 kl.19:29

Har du hatt anoreksi? Kan fortelle deg at jeg sliter. Men jeg er feit, stygg og ubrukelig. Så jeg er ikke syk.

Line

18.08.2014 kl.00:14

Bra skrevet, har savnet de skrive innleggene, som denne, som du hadde en del av før :)

Skriv en ny kommentar

hits
Design og koding av Albertine Løseth Vestvik // Albiss.blogg.no