Design og koding av Albertine Lseth Vestvik // Albiss.blogg.no



i den virkelige verden


    Skrevet 03.05.2017 klokken 18:57


Jeg s p bildet. Der stod jeg, i den nye kjolen min, og s ut mot havet. Kjolen var svart. Ikke fordi jeg ville ha den i svart, men fordi jeg alltid kjper klr i svart s jeg ser tynnere ut. Finere. 

Jeg lastet bildet opp i photoshop. Det gjr jeg alltid, uansett hvilket bilde det er. Jeg likte ikke bildet, jeg s bde stor ut og jeg likte heller ikke ansiktsuttrykket mitt. Jeg liker ikke ansiktet mitt i det hele tatt, egentlig. Leppene mine er for sm. Hret mitt har en stygg farge, og jeg hadde p for lite sminke. 

Heldigvis kan man fikse alt inne p photoshop. Strre lepper, litt ekstra yenskygge og litt mer kinnben. Jeg kan jo ogs gjre meg selv tynnere, s hvorfor ikke. Ingen kommer til legge merke til det, uansett. Jeg fikset p det jeg kunne, uten nle. Til slutt satt jeg med et bilde av en person jeg ikke kjente igjen, og jeg s ut av vinduet og tenkte lenge, fr jeg endelig tok en beslutning... 


"Avbryt". 


Jeg er s lei. Lei av hele tiden tenke over hvordan jeg ser ut. Hvordan sminke jeg bruker. Hvordan klr jeg gr i. Hvordan veske jeg har. Hvor jeg har reist i det siste. Hva alt koster. Jeg er lei av leve i en verden hvor alt er unaturlig, og hvor man kan gjre alt for penger. Hvor unge jenter ser opp til kvinner med kropper som er betalt for. Og som nekter for det etterp. 

Hvorfor skal jeg bruke tiden min p redigere meg til noe jeg ikke er, for vise det frem p sosiale medier? Hvorfor skal jeg ikke vre fornyd med den jeg er, vre stolt av det og heller fokusere p bli en enda bedre versjon av meg selv, i stedet for tro at jeg ikke er bra nok og redigere p det? Jeg er bedre enn det, og det vet jeg. Og det er dere ogs. Jeg vil ikke bli gammel og sitte med barnebarna mine p fanget med et bilde av meg selv og tenke at jeg egentlig ikke s slik ut i det hele tatt. 



Hvorfor skal alt handle om hvilken highlighter man bruker, eller hvor ofte man skifter lsvippene sine? Hvorfor m n av fem ha restylane i leppene, og hvorfor er definisjonen p "vakker" det bruke s mye sminke som mulig? Det er s trist se alle disse unge jentene som ikke vet bedre. Som tror at sminke skal gjre deg til en annen person, fordi du ikke er pen nok. 

Du er pen som du er, og du kan alltid jobbe med deg selv for bde ha det bedre og se bedre ut. Skjnnhet kommer innenfra, og det handler om utstrling, kosthold og helse - ikke noe annet. 

Jeg trykket "gjennopprett alt" og jeg ble plutselig mye penere. 


Ingen kommentarer



en ny vinter


    Skrevet 24.10.2016 klokken 12:51


Regnet faller. Jeg kniper sammen hendene i fanget, lukker ynene og prver tenke. Tenke p
hvordan jeg gjorde det, og hvorfor jeg ville havne her. Hvorfor jeg lot det g s langt. 

Noen forteller meg at de ser det, andre ikke. Men jeg kan selv fle at det er sant. Helt sant. 
Jeg kan kjenne smerten, jeg kan kjenne kulden gnage i huden, og jeg kan kjenne den sterke 
flelsen av  vre alene. Flelsen av at ingen andre kan se det samme som deg, eller 
vite hvordan du har det. 

De trefylte ynene mine ser ned p de store, blodrde srene som har krpet oppover det
ene benet. Det andre benet er dekket med blmerker, men jeg kan ikke huske hvordan de havnet der. 
Tankene gr i surr, og plutselig vet jeg ikke hvor jeg er. Jeg ser meg rundt, men alt er svart. Store, 
mrke skyer lener seg over meg, og jeg kan kjenne tyngden komme. Sjelettet stikker ut av huden, 
og jeg begynner fryse. Fingertuppene mine blir kuttet av, men jeg klarer akkurat holde igjen den 
varme og redde grten. 

Sengen er kald og dd, som om ingen noen gang har ligget der. Jeg tar beina i kryss og lener meg 
forsiktig fremover, fr jeg drar ut den lille fletten og slr ut hret. Det har blitt lenger. Ihvertfall litt. 
Det er dugg p det rustne, gamle speilet p veggen, men jeg kan allikevel se ansiktet mitt. Svidt. 
De store, redde ynene, de trre, hovne leppene og de rosa skinnene. Det renner blod fra det ene ret
og nedover, men jeg klarer ikke se hvor det stopper. Det var heller ikke i dag det hendte. At jeg begynte 
bl. 

Noen ganger liker jeg at speilet er duggete. Jeg vil ikke se meg selv lenger. Synet jeg fr av st foran speilet
gir meg en sterk flelse av hat, og en trang for knuse det. Det er derfor det er knust p den ene siden. 

Plutselig gr dren opp, og jeg kan hre et smell. Jeg er ikke alene lenger.


2 kommentarer



noen ganger....


    Skrevet 13.09.2016 klokken 14:09


....Noen ganger trenger man rett og slett en pause. En pause fra alt. Verden. Jeg har aldri vrt s sliten eller flt meg s stengt ute fra mitt eget liv fr, som det jeg gjr n. Man vkner hver dag og tenker " i dag skal jeg gjre en forskjell, og endre alt " men det er noe som holder deg igjen. Hele tiden. Jeg fler meg s fortapt i meg selv. 



Det eneste som hjelper, er vre for seg selv. Ute i naturen. Tenke. Bestemme seg for at det finnes fler, viktigere ting i verden. 

Men gjr det, det? 


n kommentar



hpet


    Skrevet 10.03.2016 klokken 17:07


Kroppen spenner seg. Huden i ansiktet svir etter alle de salte trene, og leppene er trre og hovne. Ihvertfall i forhold til hva de pleier vre. De mrke ringene rundt ynene viser tydelig at hun ikke har sovet p noen netter. Hun griper et hardt tak rundt den store pelsputen, fr hun vrir seg til ventre og hyler inn i madrassen. Hele kroppen er sammenkrpet, som et foster, og man kan se at hun har det vondt.

Jenter gr gjennom sorg p hver sin mte. Noen gjemmer seg hjemme og kaster mobiltelefonen, noen kjper is og tror at det vil hjelpe, mens andre prver glemme alt ved vre ute med venner. Men uansett hva man gjr for fle seg bedre, vil man alltid fle seg like ensom, tom og forlatt nr man kommer hjem til en mrk og tom leilighet. Nr man ser alle tingene som minner deg om han; dvd'en dere s sammen, bamsen han kjpte til deg, eller tannbrsten hans, som han har glemt ta med seg. Den som du egentlig vil kaste, men som du fortsetter beholde, fordi en liten del inne i deg fortsatt hper at det kommer en kveld hvor han kan f bruk for den igjen.

Hp. Man pleier si at det hpe, er en viktig del av det kunne leve. At man skal hpe for enten tenke positivt, tenke videre, eller bare ha noe se frem til. Men hva om man hper for mye? Hva om det hpe, kun er en lsning nr man ikke vet hva annet man skal tro eller tenke, og at man velger hpe p noe bedre, for lure seg til tro at det skjer. Selvom man vet at det man hper, ikke vil skje.


4 kommentarer



kulden


    Skrevet 09.03.2015 klokken 23:50


Du vet hva det gjr med deg. Du fler smerten. Gleden. Stikkende i hjertet, som tusen sm nler. Saltet fra trene som smelter inn i huden. Du vet det er feil, at det farlig, men du klarer ikke stoppe. Du fler deg levende. Fri. Du vet at det ikke vil vare lenge, men du vil ikke gi slipp. Du vil ikke vkne opp fra drmmen du hadde.

Han ser deg inn i ynene. Du vet hva han tenker, men du snur deg vekk. Du vil ikke hre sannheten. Det eneste du vil er vasse ut i vannet og forsvinne. Se p skyene som blir borte. Fle regnet. Nyte kulden. Like smerten fra de sm rullestenene under fttene. Elske alle ting som de andre menneskene har lrt hate. Frykte det vre redd, og lete etter det skumle. Glede deg over sorg. Men du vet s godt hva det gjr med deg.


Ingen kommentarer



saltvannshr


    Skrevet 14.12.2014 klokken 19:18


Det begynte bli mrkt. Tken var borte n, og det eneste jeg kunne se var vann. Isklart. Fuglene fly over meg, og det eneste jeg kunne se da jeg lente meg over det gamle, frosne rekkverket, var julelysene de hadde hengt opp dagen fr. De speilte seg s fint i vannet, og lyste opp mot den gr himmelen. "Jeg liker ikke de lysene" sa hun, og gikk videre.

Hun hadde satt hret sitt opp i en hestehale i dag. Strikken var stor og rosa, og minnet meg mest om en mamma brukte da jeg var liten. Jeg husker den godt. Rundt seg hadde hun en stor ulljakke, og et sjerf. Det er den samme jakken hun bruker hver dag. Men sjerfet er ganske nytt, tror jeg. Jeg kunne ikke la vre legge merke til den store buksen hun hadde tatt p seg, men jeg lot vre kommentere det. "Kom da!" ropte hun med en skingrende stemme og et sprrende blikk, fr hun snudde seg igjen, og fortsatte bortover.

Vi gikk den samme turen hver kveld. Over broen, nedover veien, opp trappen og hjem igjen. Hun likte det best slik, og jeg flte meg snill som ble med. Hun fortalte meg aldri at hun var glad for ha meg der, men jeg kunne allikevel se det. At hun var glad.
Hendene hennes var kalde og bleke, og jeg kunne se hver eneste blodre gjennom den tynne huden. Leppene var trre og hovne, og hun var alltid mrk under ynene. Akkurat som hun alltid grt, eller var lei seg. Hun ville aldri snakke om det, og det var nok bare jeg som la merke til det.

Vi stod ved siden av hverandre og s utover fjorden. Den var s fin, og himmelen viste alle regnbuens farger. De speilet seg i ynene hennes, og jeg kunne se at hun likte det. Vi hadde kommet ned til vannet n. Blgene slo hardt mot de store steinene, gang p gang, og vinden blste i den lange hestehalen. "Jeg elsker lyden av havet" sa hun, og smilte. P ordentlig.

"Jeg ogs".


2 kommentarer



the bells of notre dame


    Skrevet 17.09.2014 klokken 17:44


Det er kaldt. Ute faller regnet som blykuler, og alt ser ddt ut.
Hendene er trre. De bl blodrene sprer seg i den melkehvite huden. Nakken er spendt, og hun kniper tennene sammen.
Hun skjnte hva vi snakket om.



Dagene gikk i svarthvitt uten en eneste pause. Skrikene jaget meg hvor enn jeg lp, og jeg s ingenting annet enn mrket.
De sa at jeg ble bedre, men jeg tvile alltid. Jeg kunne ikke blitt bedre, det var umulig. Ikke helt umulig, men nesten.

Jeg kikket opp p himmelen. For hvert blunk fant jeg en ny stjerne. Det var uvirkelig. Alt det mrke og tomme, men allikevel med
s mye vakkert.
Denne dagen var annerledes. Jeg fant ingen stjerner, og for hvert blunk ble alt mrkere. Og mer tomt. For hvert eneste blunk.
Det lange, slitte hret blste fritt i vinden, og fanget hele ansiktet opp. Uansett hvor mange ganger jeg dro det vekk, fanget det meg igjen.

De store rullesteinene var vte og glatte, og jeg klarte svidt balansere p dem. Blgene slo inn i dem, men det gjorde ingenting.
Havet er ogs stort og svart. Med s mange hemmeligheter. Med s mye dd.


3 kommentarer



bare noen smfugler


    Skrevet 15.08.2014 klokken 18:24


"Jeg fryser ".. Moren trykket p en knapp som skulle f varmen til strmme gjennom kroppen hennes, men hun klaget fortsatt over at det var for kaldt. I setet bak l det en gammel og storulljakke som hadde vrt yndlingsplagget hennes det siste halvret. Hun klarte akkurat strekke seg til den, fr hun la den forsiktig over skuldrene, og lente seg rolig tilbake.

Det regnet utenfor. Man kunne ikke se s mye gjennom vinduene, bare tusen sm regndrper som klistret seg fast p ruten, fr de begynte renne nedover, og ble borte. Ute begynte det bli mrkt, og man kunne svidt se alle menneskene som lp rundt med paraplyer og aviser over hodet, p vei til et eller annet tak hvor de kunne trke seg. Alle var i sine egne tanker, og alle hadde forskjellige syn p regnet som dasket ned i asfalten. Det virket som om alle hatet det. Men ikke hun.

Hun tok forsiktig ut hendene fra genseren, og begynte bite nervst p de bleke fingrene, som fortsatt hadde litt neglelakk rester igjen.

"Er du sulten?", spurte moren.
"Jeg vil hjem igjen", svarte hun, og snudde seg mot vinduet. Det var ingen mennesker i gaten n. Ingen paraplyer heller, og det var ihvertfall ikke en enesteavis f ye p.

Moren hadde smurt rundstykker med ost og salami, og lagt det pent og ordentlig opp i en liten, rosa matboks som hun hadde hatt s lenge hun kunne huske. Men hun var ikke sulten. Hun hadde ikke flt sult p en god stund, og alle fortalte henne at det var feil. Det var noe galt med kroppen hennes, og det var hennes feil. Moren hennes fortalte at det alltid var slik i tenrene, men det var ikke sannheten. Det var bare ingen som fortstod henne lenger. Hun var forvirret, og derfor var de p vei til det stedet hun fryktet mest. Det stedet som er fullt av mennesker hun aldri har sett fr, men som allikevel vet akkurat hva du fler, og hva du trenger for f det bedre. Men hva om hun hadde det bra, og hva om hun ikke trengte noe mer, eller noe annerledes, for vre lykkelig?

Hun trivdes best alene, hun elsket g turer nede ved elven sent p kveldene, men det var bare fordi det ikke var noen der. Hun elsket til og med lpe fra tre til tre, barbent, i skogen, hvor det ikke fantes noen andre enn ett par ekorn og noen smfugler - og henne.

Bilen stoppet. Moren fortet seg ut av dren, fr hun lp rundt og pnet for henne. Hun tok forsiktig av bilbeltet, fr hun lftet den svarte skinnvesken og steg ut av bilen. Det var blitt mrkt n. Det eneste hun s, var et stort eiketre som stod rett foran henne. Det var s fint, og det hadde sikkert sttt der i hundre r, minst. "Visste du at en eik kan bli flere tusen r gammel?", spurte hun damen med den hvite, lange jakken som stod ved siden av moren hennes. Hun hadde lange, brune krller og rd leppestift, og var den peneste hun noen gang hadde ftt ye p.

"Nei, det visste jeg ikke!", svarte damen, i det hun strakk ut armen til henne og snudde seg sakte.

Flelsen av at ingen brydde seg om henne stormet gjennom kroppen hennes, og plutselig var hun p vei inn i skogen. Den mrke skogen som alltid fltes trygg. Det var ingen der. Ingen lyder, ingen mennesker som fortalte deg hva du flte, og ingen mdre som prvde endre den du var. Bare ett par ekorn og noen smfugler.

De sm fttene hennes hadde aldri lpt s fort fr, og bak p den hvite, gjennomsiktige kjolen hun hadde p seg, hadde det sprutet jord helt opp til den tynne nakken som var dekket til med en lang, lys flette. Moren pleide flette hret hennes hver kveld fr hun gikk til sengs, for da fikk hun alltid fine krller dagen etter. Moren pleide alltid kalle det for englehr, for det var det det s ut som.

Hun kjente barnlene trenge seg gjennom den tynne huden under fttene, men det var ingen vond flelse. Hun likte vre i skogen, og hun likte vre alene.



Det var bare den hvite, gjennomsiktige kjolen som l igjen. Den som hadde jord nedover hele ryggen, og som hun hadde kastet av seg fr hun ble borte. Ingen vet hvor hun ble av, og det var ingen som merket at hun ble borte, bortsett fra meg. Hver kveld ser jeg henne nede ved skogkanten, hvor hun lister seg forsiktig ut p keren, for lpe ned til elven og se p svanene. Hun har ikke den hvite kjolen p lenger, men hun gr fortsatt barbent, og englehret har aldri vrt vakrere.Og man kan fle at hun er lykkelig. Det ser jeg.


3 kommentarer



en gammel hage, en sommer som er borte, et smil som er glemt


    Skrevet 13.11.2012 klokken 17:11











/Privat


5 kommentarer



dd i frosten


    Skrevet 11.11.2012 klokken 18:12


Skrittene var lange. Alt gikk fort, og man kunne se at hun flyktet. Veien var fuktig, og de store lysene som hang rundt trrne, speilet seg i de sm vannpyttene som l igjen etter regnet. Hun dro jakken godt rundt livet og rettet p sjerfet, fr hun fortsatte g.

Da hun kom ned p broen, stoppet hun opp. Lysene var borte, det eneste hun kunne se, var den mrke stien foran henne, og den store mnen som lyste forsiktig bak de store, tunge skyene. Hun kunne fortsatt hre menneskene og musikken, men hunvisste allikevel at de var langt unna. De kunne ikke gjre henne noe. Og de kunne heller ikke redde henne.

Hun prvde varme de trre, rde hendene sine, mens hun sukket dypt. Pusten hennes kom som ryk ut av munnen, og la seg rundt henne som en lett tke. Hun startet g igjen. Man kunne ikke hre menneskene lenger n, ikke musikken heller. N var hun alene.


5 kommentarer



jenter, deg og meg


    Skrevet 23.11.2009 klokken 19:11


Det er visse ting i livet jeg har holdt meg unna, som for eksempel melonyougurt eller fallskjermhopping. Ikke fordi det ikke finnes verre ting jeg kan klage over, men fordi jeg ikke liker det. Noen av dere liker kanskje ikke edderkopper eller regnvrsdager, men faktisk er jeg en av de f som liker det. Srlig regn p en varm sommerdag, det er herlig!
Men idag slo det meg faktisk at jeg kom p en ting som var enda verre, og som er noe jeg virkelig ikke kan fordra ? jenter.

Jenter i seg selv er greie. Jeg har jo en hel haug med jentevenner, og jeg er jo en jente selv. Mange av de beste vennene mine er jenter, s selflgelig snakker jeg ikke om n og n person, men generelt sett. For meg er jenter noen som bare m delegge for andre for fle seg vel. Ikke vet jeg om det er fordi de ikke har god nok selvtillit eller om det er fordi det er en selvflge baksnakke andre veninner, og det er det jeg lurer p. Hvorfor er alle jenter s slemme mot hverandre? Jeg inrmmer at jeg baksnakker ganske mye selv, og at jeg ofte krangler med andre. Jeg kan si rett ut her p bloggen at jeg til tider kan oppfre meg som en skikkelig bitch, og holde en person s utenfor som en kan bli.

Nr gutter krangler, slr de hverandre ned eller tar dama til hverandre. De skriver aldri ekle kommentarer p bildene til hverandre, eller tar krangelen over msn. Jenter derimot, trr som regel aldri g bort til den personen det gjelder, og si at du ikke tler synet av han/hun. Vi hvisker, setter ut rykter om at hun har gjort det og det med han og han, og at hun er stygg og hpls. At hun er verdens drligste venn, at du hater henne og at du kunne knust trynet hennes. Men det hadde du aldri turt. Jeg mener ikke si at alle jenter er snn eller at ingen gutter er det. Det jeg mener si at opp gjennom rene har jeg opplevd mye av dette, og det har bare vrt jenter. Jeg misunner deg om du ikke har vrt i denne situasjonen fr!

20081130142054

Da jeg gikk i andre klasse, hadde jeg hr til hoftene. Det var alltid en liten gjeng med jenter som plaget meg, og da jeg sladret, var det jeg som fikk kjeften. De klynget seg sammen og var kjempeekle, og det var dager hvor jeg ikke klarte g p skolen. De sa de skulle flette hret mitt, men de gjorde ikke annet enn feste en kjempebit med tavlegummi i hret mitt, snn at jeg mtte klippe det kort. Etter dette har jeg alltid hatt et kjempegodt forhold til gutter. Jeg trives med dem, fler meg mer sikker og jeg synes det er mye lettere vre med dem.

Nr du er med en jentegjeng, fler du deg som verdens heldigste som har alle de pene og populre veninnene, men med en gang du gr ut av rommet, er kveldens tema om deg. At du ikke hadde matchende antrekk, at du snakket litt for mye om kjresten din du akkurat hadde ftt deg, eller at du hadde lsaktige bilder p nettbyprofilen din. For gjre alt litt morsommere, gikk de inn p facebookprofilen din for le og tagge p alle profilbildene dine. Det var alltid gy da du ble sret og fikk slengt dritt, og srlig da de s hvordan du reagerte. Du prvde ikke bry deg, men du flte deg truffet etter at den du kalte bestevenn skrev ekle ting p alle bildene dine. Hun viste ogs alle bildene dere tok sommeren til 8.klasse, hvor du gikk i bikini og smilte med regulering. Siden du hadde utrolig drlig selvtillit og hatet kroppen din, sret det deg. Aller mest fordi du trodde dere var venner.
Heldigvis har jeg s og si klart skille ut de som faktisk er ordentlige venner, fra de som har blitt som sppel for meg. Det er ikke verdt snakke til hverandre, nr det eneste vi oppnr er dritt og rykter. Ingen fortjener det, selvom flertallet holder p snn. Det er helt feil, og jeg hper vi innser det til slutt.

Jeg vet at jeg har baksnakket, vrt frekk og tatt del i mobbing, og n i ettertid angrer jeg. Jeg ser hvor mye det virkelig kan g innp deg, og hvor alene du plutselig kan fle deg. Det jeg nsker, er at jeg kan bli bedre til se ting og flelser fra andres synspunkt, ikke bare mitt, og det er noe jeg synes alle skal jobbe med. Srlig dere jenter som har lett for baksnakke, for tenk hvor lei deg du hadde blitt, om jeg hadde gjort det mot deg.


40 kommentarer


hits
Design og koding av Albertine Lseth Vestvik // Albiss.blogg.no