Design og koding av Albertine Løseth Vestvik // Albiss.blogg.no



en ny vinter


    Skrevet 24.10.2016 klokken 12:51


Regnet faller. Jeg kniper sammen hendene i fanget, lukker øynene og prøver å tenke. Tenke på
hvordan jeg gjorde det, og hvorfor jeg ville havne her. Hvorfor jeg lot det gå så langt. 

Noen forteller meg at de ser det, andre ikke. Men jeg kan selv føle at det er sant. Helt sant. 
Jeg kan kjenne smerten, jeg kan kjenne kulden gnage i huden, og jeg kan kjenne den sterke 
følelsen av å være alene. Følelsen av at ingen andre kan se det samme som deg, eller 
vite hvordan du har det. 

De tårefylte øynene mine ser ned på de store, blodrøde sårene som har krøpet oppover det
ene benet. Det andre benet er dekket med blåmerker, men jeg kan ikke huske hvordan de havnet der. 
Tankene går i surr, og plutselig vet jeg ikke hvor jeg er. Jeg ser meg rundt, men alt er svart. Store, 
mørke skyer lener seg over meg, og jeg kan kjenne tyngden komme. Sjelettet stikker ut av huden, 
og jeg begynner å fryse. Fingertuppene mine blir kuttet av, men jeg klarer akkurat å holde igjen den 
varme og redde gråten. 

Sengen er kald og død, som om ingen noen gang har ligget der. Jeg tar beina i kryss og lener meg 
forsiktig fremover, før jeg drar ut den lille fletten og slår ut håret. Det har blitt lenger. Ihvertfall litt. 
Det er dugg på det rustne, gamle speilet på veggen, men jeg kan allikevel se ansiktet mitt. Såvidt. 
De store, redde øynene, de tørre, hovne leppene og de rosa skinnene. Det renner blod fra det ene øret
og nedover, men jeg klarer ikke å se hvor det stopper. Det var heller ikke i dag det hendte. At jeg begynte 
å blø. 

Noen ganger liker jeg at speilet er duggete. Jeg vil ikke se meg selv lenger. Synet jeg får av å stå foran speilet
gir meg en sterk følelse av hat, og en trang for å knuse det. Det er derfor det er knust på den ene siden. 

Plutselig går døren opp, og jeg kan høre et smell. Jeg er ikke alene lenger.


2 kommentarer



noen ganger....


    Skrevet 13.09.2016 klokken 14:09


....Noen ganger trenger man rett og slett en pause. En pause fra alt. Verden. Jeg har aldri vært så sliten eller følt meg så stengt ute fra mitt eget liv før, som det jeg gjør nå. Man våkner hver dag og tenker " i dag skal jeg gjøre en forskjell, og endre alt " men det er noe som holder deg igjen. Hele tiden. Jeg føler meg så fortapt i meg selv. 



Det eneste som hjelper, er å være for seg selv. Ute i naturen. Tenke. Bestemme seg for at det finnes fler, viktigere ting i verden. 

Men gjør det, det? 


Én kommentar



håpet


    Skrevet 10.03.2016 klokken 17:07


Kroppen spenner seg. Huden i ansiktet svir etter alle de salte tårene, og leppene er tørre og hovne. Ihvertfall i forhold til hva de pleier å være. De mørke ringene rundt øynene viser tydelig at hun ikke har sovet på noen netter. Hun griper et hardt tak rundt den store pelsputen, før hun vrir seg til ventre og hyler inn i madrassen. Hele kroppen er sammenkrøpet, som et foster, og man kan se at hun har det vondt.

Jenter går gjennom sorg på hver sin måte. Noen gjemmer seg hjemme og kaster mobiltelefonen, noen kjøper is og tror at det vil hjelpe, mens andre prøver å glemme alt ved å være ute med venner. Men uansett hva man gjør for å føle seg bedre, vil man alltid føle seg like ensom, tom og forlatt når man kommer hjem til en mørk og tom leilighet. Når man ser alle tingene som minner deg om han; dvd'en dere så sammen, bamsen han kjøpte til deg, eller tannbørsten hans, som han har glemt å ta med seg. Den som du egentlig vil kaste, men som du fortsetter å beholde, fordi en liten del inne i deg fortsatt håper at det kommer en kveld hvor han kan få bruk for den igjen.

Håp. Man pleier å si at det å håpe, er en viktig del av det å kunne leve. At man skal håpe for å enten tenke positivt, tenke videre, eller å bare ha noe å se frem til. Men hva om man håper for mye? Hva om det å håpe, kun er en løsning når man ikke vet hva annet man skal tro eller tenke, og at man velger å håpe på noe bedre, for å lure seg til å tro at det skjer. Selvom man vet at det man håper, ikke vil skje.


4 kommentarer



kulden


    Skrevet 09.03.2015 klokken 23:50


Du vet hva det gjør med deg. Du føler smerten. Gleden. Stikkende i hjertet, som tusen små nåler. Saltet fra tårene som smelter inn i huden. Du vet det er feil, at det farlig, men du klarer ikke å stoppe. Du føler deg levende. Fri. Du vet at det ikke vil vare lenge, men du vil ikke gi slipp. Du vil ikke våkne opp fra drømmen du hadde. 

Han ser deg inn i øynene. Du vet hva han tenker, men du snur deg vekk. Du vil ikke høre sannheten. Det eneste du vil er å vasse ut i vannet og forsvinne. Se på skyene som blir borte. Føle regnet. Nyte kulden. Like smerten fra de små rullestenene under føttene. Elske alle ting som de andre menneskene har lært å hate. Frykte det å være redd, og lete etter det skumle. Glede deg over sorg. Men du vet så godt hva det gjør med deg. 


Ingen kommentarer



saltvannshår


    Skrevet 14.12.2014 klokken 19:18


Det begynte å bli mørkt. Tåken var borte nå, og det eneste jeg kunne se var vann. Isklart. Fuglene fløy over meg, og det eneste jeg kunne se da jeg lente meg over det gamle, frosne rekkverket, var julelysene de hadde hengt opp dagen før. De speilte seg så fint i vannet, og lyste opp mot den grå himmelen. "Jeg liker ikke de lysene" sa hun, og gikk videre. 

Hun hadde satt håret sitt opp i en hestehale i dag. Strikken var stor og rosa, og minnet meg mest om en mamma brukte da jeg var liten. Jeg husker den godt. Rundt seg hadde hun en stor ulljakke, og et sjerf. Det er den samme jakken hun bruker hver dag. Men sjerfet er ganske nytt, tror jeg. Jeg kunne ikke la være å legge merke til den store buksen hun hadde tatt på seg, men jeg lot være å kommentere det. "Kom da!" ropte hun med en skingrende stemme og et spørrende blikk, før hun snudde seg igjen, og fortsatte bortover.  

Vi gikk den samme turen hver kveld. Over broen, nedover veien, opp trappen og hjem igjen. Hun likte det best slik, og jeg følte meg snill som ble med. Hun fortalte meg aldri at hun var glad for å ha meg der, men jeg kunne allikevel se det. At hun var glad. 
Hendene hennes var kalde og bleke, og jeg kunne se hver eneste blodåre gjennom den tynne huden. Leppene var tørre og hovne, og hun var alltid mørk under øynene. Akkurat som hun alltid gråt, eller var lei seg. Hun ville aldri snakke om det, og det var nok bare jeg som la merke til det.

Vi stod ved siden av hverandre og så utover fjorden. Den var så fin, og himmelen viste alle regnbuens farger. De speilet seg i øynene hennes, og jeg kunne se at hun likte det. Vi hadde kommet ned til vannet nå. Bølgene slo hardt mot de store steinene, gang på gang, og vinden blåste i den lange hestehalen. "Jeg elsker lyden av havet" sa hun, og smilte. På ordentlig.

"Jeg også".  


2 kommentarer



the bells of notre dame


    Skrevet 17.09.2014 klokken 17:44


Det er kaldt. Ute faller regnet som blykuler, og alt ser dødt ut.
Hendene er tørre. De blå blodårene sprer seg i den melkehvite huden. Nakken er spendt, og hun kniper tennene sammen.
Hun skjønte hva vi snakket om.  



Dagene gikk i svarthvitt uten en eneste pause. Skrikene jaget meg hvor enn jeg løp, og jeg så ingenting annet enn mørket. 
De sa at jeg ble bedre, men jeg tvile alltid. Jeg kunne ikke blitt bedre, det var umulig. Ikke helt umulig, men nesten.  

Jeg kikket opp på himmelen. For hvert blunk fant jeg en ny stjerne. Det var uvirkelig. Alt det mørke og tomme, men allikevel med
så mye vakkert.
Denne dagen var annerledes. Jeg fant ingen stjerner, og for hvert blunk ble alt mørkere. Og mer tomt. For hvert eneste blunk.
Det lange, slitte håret blåste fritt i vinden, og fanget hele ansiktet opp. Uansett hvor mange ganger jeg dro det vekk, fanget det meg igjen.

De store rullesteinene var våte og glatte, og jeg klarte såvidt å balansere på dem. Bølgene slo inn i dem, men det gjorde ingenting. 
Havet er også stort og svart. Med så mange hemmeligheter. Med så mye død. 


3 kommentarer



bare noen småfugler


    Skrevet 15.08.2014 klokken 18:24


"Jeg fryser ".. Moren trykket på en knapp som skulle få varmen til å strømme gjennom kroppen hennes, men hun klaget fortsatt over at det var for kaldt. I setet bak lå det en gammel og stor ulljakke som hadde vært yndlingsplagget hennes det siste halvåret. Hun klarte akkurat å strekke seg til den, før hun la den forsiktig over skuldrene, og lente seg rolig tilbake. 

Det regnet utenfor. Man kunne ikke se så mye gjennom vinduene, bare tusen små regndråper som klistret seg fast på ruten, før de begynte å renne nedover, og ble borte. Ute begynte det å bli mørkt, og man kunne såvidt se alle menneskene som løp rundt med paraplyer og aviser over hodet, på vei til et eller annet tak hvor de kunne tørke seg. Alle var i sine egne tanker, og alle hadde forskjellige syn på regnet som dasket ned i asfalten. Det virket som om alle hatet det. Men ikke hun. 

Hun tok forsiktig ut hendene fra genseren, og begynte å bite nervøst på de bleke fingrene, som fortsatt hadde litt neglelakk rester igjen. 

"Er du sulten?", spurte moren. 
"Jeg vil hjem igjen", svarte hun, og snudde seg mot vinduet. Det var ingen mennesker i gaten nå. Ingen paraplyer heller, og det var ihvertfall ikke en eneste avis å få øye på. 

Moren hadde smurt rundstykker med ost og salami, og lagt det pent og ordentlig opp i en liten, rosa matboks som hun hadde hatt så lenge hun kunne huske. Men hun var ikke sulten. Hun hadde ikke følt sult på en god stund, og alle fortalte henne at det var feil. Det var noe galt med kroppen hennes, og det var hennes feil. Moren hennes fortalte at det alltid var slik i tenårene, men det var ikke sannheten. Det var bare ingen som fortstod henne lenger. Hun var forvirret, og derfor var de på vei til det stedet hun fryktet mest. Det stedet som er fullt av mennesker hun aldri har sett før, men som allikevel vet akkurat hva du føler, og hva du trenger for å få det bedre. Men hva om hun hadde det bra, og hva om hun ikke trengte noe mer, eller noe annerledes, for å være lykkelig? 

Hun trivdes best alene, hun elsket å gå turer nede ved elven sent på kveldene, men det var bare fordi det ikke var noen der. Hun elsket til og med å løpe fra tre til tre, barbent,  i skogen, hvor det ikke fantes noen andre enn ett par ekorn og noen småfugler - og henne. 

Bilen stoppet. Moren fortet seg ut av døren, før hun løp rundt og åpnet for henne. Hun tok forsiktig av bilbeltet, før hun løftet den svarte skinnvesken og steg ut av bilen. Det var blitt mørkt nå. Det eneste hun så, var et stort eiketre som stod rett foran henne. Det var så fint, og det hadde sikkert stått der i hundre år, minst. "Visste du at en eik kan bli flere tusen år gammel?", spurte hun damen med den hvite, lange jakken som stod ved siden av moren hennes. Hun hadde lange, brune krøller og rød leppestift, og var den peneste hun noen gang hadde fått øye på. 

"Nei, det visste jeg ikke!", svarte damen, i det hun strakk ut armen til henne og snudde seg sakte. 

Følelsen av at ingen brydde seg om henne stormet gjennom kroppen hennes, og plutselig var hun på vei inn i skogen. Den mørke skogen som alltid føltes trygg. Det var ingen der. Ingen lyder, ingen mennesker som fortalte deg hva du følte, og ingen mødre som prøvde å endre den du var. Bare ett par ekorn og noen småfugler. 

De små føttene hennes hadde aldri løpt så fort før, og bak på den hvite, gjennomsiktige kjolen hun hadde på seg, hadde det sprutet jord helt opp til den tynne nakken som var dekket til med en lang, lys flette. Moren pleide å flette håret hennes hver kveld før hun gikk til sengs, for da fikk hun alltid fine krøller dagen etter. Moren pleide alltid å kalle det for englehår, for det var det det så ut som. 

Hun kjente barnålene trenge seg gjennom den tynne huden under føttene, men det var ingen vond følelse. Hun likte å være i skogen, og hun likte å være alene. 



Det var bare den hvite, gjennomsiktige kjolen som lå igjen. Den som hadde jord nedover hele ryggen, og som hun hadde kastet av seg før hun ble borte. Ingen vet hvor hun ble av, og det var ingen som merket at hun ble borte, bortsett fra meg. Hver kveld ser jeg henne nede ved skogkanten, hvor hun lister seg forsiktig ut på åkeren, for å løpe ned til elven og se på svanene. Hun har ikke den hvite kjolen på lenger, men hun går fortsatt barbent, og englehåret har aldri vært vakrere. Og man kan føle at hun er lykkelig. Det ser jeg.


3 kommentarer



en gammel hage, en sommer som er borte, et smil som er glemt


    Skrevet 13.11.2012 klokken 17:11











/Privat


5 kommentarer



død i frosten


    Skrevet 11.11.2012 klokken 18:12


Skrittene var lange. Alt gikk fort, og man kunne se at hun flyktet. Veien var fuktig, og de store lysene som hang rundt trærne, speilet seg i de små vannpyttene som lå igjen etter regnet. Hun dro jakken godt rundt livet og rettet på sjerfet, før hun fortsatte å gå.

Da hun kom ned på broen, stoppet hun opp. Lysene var borte, det eneste hun kunne se, var den mørke stien foran henne, og den store månen som lyste forsiktig bak de store, tunge skyene. Hun kunne fortsatt høre menneskene og musikken, men hun visste allikevel at de var langt unna. De kunne ikke gjøre henne noe. Og de kunne heller ikke redde henne.

Hun prøvde å varme de tørre, røde hendene sine, mens hun sukket dypt. Pusten hennes kom som røyk ut av munnen, og la seg rundt henne som en lett tåke. Hun startet å gå igjen. Man kunne ikke høre menneskene lenger nå, ikke musikken heller. Nå var hun alene.


5 kommentarer



jenter, deg og meg


    Skrevet 23.11.2009 klokken 19:11


Det er visse ting i livet jeg har holdt meg unna, som for eksempel melonyougurt eller fallskjermhopping. Ikke fordi det ikke finnes verre ting jeg kan klage over, men fordi jeg ikke liker det. Noen av dere liker kanskje ikke edderkopper eller regnværsdager, men faktisk er jeg en av de få som liker det. Særlig regn på en varm sommerdag, det er herlig!
Men idag slo det meg faktisk at jeg kom på en ting som var enda verre, og som er noe jeg virkelig ikke kan fordra ? jenter.

Jenter i seg selv er greie. Jeg har jo en hel haug med jentevenner, og jeg er jo en jente selv. Mange av de beste vennene mine er jenter, så selfølgelig snakker jeg ikke om èn og èn person, men generelt sett. For meg er jenter noen som bare må ødelegge for andre for å føle seg vel. Ikke vet jeg om det er fordi de ikke har god nok selvtillit eller om det er fordi det er en selvfølge å baksnakke andre veninner, og det er det jeg lurer på. Hvorfor er alle jenter så slemme mot hverandre? Jeg inrømmer at jeg baksnakker ganske mye selv, og at jeg ofte krangler med andre. Jeg kan si rett ut her på bloggen at jeg til tider kan oppføre meg som en skikkelig bitch, og holde en person så utenfor som en kan bli.

Når gutter krangler, slår de hverandre ned eller tar dama til hverandre. De skriver aldri ekle kommentarer på bildene til hverandre, eller tar krangelen over msn. Jenter derimot, tørr som regel aldri gå bort til den personen det gjelder, og si at du ikke tåler synet av han/hun. Vi hvisker, setter ut rykter om at hun har gjort det og det med han og han, og at hun er stygg og håpløs. At hun er verdens dårligste venn, at du hater henne og at du kunne knust trynet hennes. Men det hadde du aldri turt. Jeg mener ikke å si at alle jenter er sånn eller at ingen gutter er det. Det jeg mener å si at opp gjennom årene har jeg opplevd mye av dette, og det har bare vært jenter. Jeg misunner deg om du ikke har vært i denne situasjonen før!

20081130142054

Da jeg gikk i andre klasse, hadde jeg hår til hoftene. Det var alltid en liten gjeng med jenter som plaget meg, og da jeg sladret, var det jeg som fikk kjeften. De klynget seg sammen og var kjempeekle, og det var dager hvor jeg ikke klarte å gå på skolen. De sa de skulle flette håret mitt, men de gjorde ikke annet enn å feste en kjempebit med tavlegummi i håret mitt, sånn at jeg måtte klippe det kort. Etter dette har jeg alltid hatt et kjempegodt forhold til gutter. Jeg trives med dem, føler meg mer sikker og jeg synes det er mye lettere å være med dem.

Når du er med en jentegjeng, føler du deg som verdens heldigste som har alle de pene og populære veninnene, men med en gang du går ut av rommet, er kveldens tema om deg. At du ikke hadde matchende antrekk, at du snakket litt for mye om kjæresten din du akkurat hadde fått deg, eller at du hadde løsaktige bilder på nettbyprofilen din. For å gjøre alt litt morsommere, gikk de inn på facebookprofilen din for å le og tagge på alle profilbildene dine. Det var alltid gøy da du ble såret og fikk slengt dritt, og særlig da de så hvordan du reagerte. Du prøvde å ikke bry deg, men du følte deg truffet etter at den du kalte bestevenn skrev ekle ting på alle bildene dine. Hun viste også alle bildene dere tok sommeren til 8.klasse, hvor du gikk i bikini og smilte med regulering. Siden du hadde utrolig dårlig selvtillit og hatet kroppen din, såret det deg. Aller mest fordi du trodde dere var venner.
Heldigvis har jeg så og si klart å skille ut de som faktisk er ordentlige venner, fra de som har blitt som søppel for meg. Det er ikke verdt å snakke til hverandre, når det eneste vi oppnår er dritt og rykter. Ingen fortjener det, selvom flertallet holder på sånn. Det er helt feil, og jeg håper vi innser det til slutt.

Jeg vet at jeg har baksnakket, vært frekk og tatt del i mobbing, og nå i ettertid angrer jeg. Jeg ser hvor mye det virkelig kan gå innpå deg, og hvor alene du plutselig kan føle deg. Det jeg ønsker, er at jeg kan bli bedre til å se ting og følelser fra andres synspunkt, ikke bare mitt, og det er noe jeg synes alle skal jobbe med. Særlig dere jenter som har lett for å baksnakke, for tenk hvor lei deg du hadde blitt, om jeg hadde gjort det mot deg.


40 kommentarer


hits
Design og koding av Albertine Løseth Vestvik // Albiss.blogg.no