i går kveld

Det er akkurat to år siden.

To år siden jeg satt her, på nettopp denne stenen, og så utover havet. Jeg løp langs stranden, gråtende, og uvitende om at jeg skulle sitte her, to år senere. Nå er fotsporene borte, men jeg kan allikevel huske hvor de var, og hvordan de så ut. Hvordan de sakte forsvant ned i sanden, og ble hvisket ut av bølgene.

Mye har skjedd siden sist. Jeg er ferdig med videregående skole, og jeg har forandret meg – både når det gjelder utseende og personlighet. Du hadde nok ikke kjent meg igjen om du hadde sett meg nå. Eller hadde du?

Det er kaldt, jeg har gåsehud på de nakne armene mine, og jeg drar forsiktig opp en røyk fra den venstre jakkelommen min. De andre kan ikke se meg herfra. Jeg kan ihvertfall ikke se dem..Jeg setter meg ned på litt fuktig mose og ser på bølgene som flyter sakte innover mot stranden. Det blåser lett i det våte håret mitt som er fullt av saltvann, og jeg kan tydelig se de slitte tuppene. Alt er  forandret.


Stien opp til huset var lang. Lenger enn vanlig. Konglene gjorde det vondt å tråkke, og lukten av det nyklipte gresset kilte i nesen min. Jeg kunne høre stemmer og musikk fra et hus langt borte.

Solen begynner å gå ned bak det store furutreet i hagen. Det er på tide å legge seg. Jeg trekker fra de tynne, oransje gardinene og ser ut av vinduet. Det er helt stille, og jeg føler meg helt tom. Du er ikke i tankene mine lenger, og jeg vet ikke hvor du er, eller hva du gjør. Akkurat nå. Det er ett år siden, i dag. Hvor er du?

54 kommentarer

Siste innlegg