dagslys

Vinden blåste hardt mot kinnene mine. Man kunne høre de store bølgene, slå hardt mot den glatte fjellveggen. De bare, sandete føttene mine
stod akkurat nærme nok til å få noen lette småsprut av det kalde saltvannet på seg, og jeg kunne med en gang kjenne at det var altfor kaldt til å
stikke hele benet ned i. Jeg har aldri vært glad i kulde, det er faktisk veldig skremmende.

Jeg pleide alltid å gå dit. Når mamma kjeftet på meg, når jeg kranglet med søsteren min, eller når jeg bare ville. Alle de gangene jeg ville være alene,
eller når jeg måtte tenke. Det var ingen andre enn meg som kom seg ned dit, så jeg plukket det fort ut til mitt favorittsted på øyen.
Søsteren min hadde det som sitt favorittsted da hun var på min alder, men hun har blitt altfor stor nå. Voksen.

Det lange, salte håret mitt festet seg plutselig rundt halsen min, og jeg måtte holde den korte, rosa kjolen min nede med begge hender,
så den heller ikke skulle forsvinne i det stormfulle været. Det har alltid vært sol her, så lenge jeg kan huske. Men ikke i dag.
Jeg vet ikke om det er fordi han er borte, eller om det er en tilfeldighet.

Jeg kunne høre mamma rope. Det er middag.
Helt siden han dro, har jeg ikke hatt matlyst. Å kjenne den vonde følelsen i kroppen har blitt en vane, og jeg føler ikke at jeg trenger noe mer.
Ingenting kan endre på det, eller gjøre det bedre, så det er ingenting som hjelper, heller. Allikevel tvinger mamma meg til å spise, ihvertfall noe.
Og jeg vet det er for å hjelpe, og for å vise at hun bryr seg om meg. Men hva om behovet for noe er borte? Kan virkelig en annen person, vite
hvor vondt du har det, og vite hva som hjelper?

Langbordet var dekket fint opp, med en hvit duk, og tallerkner. Hun hadde dekket opp med de fineste glassene i hjørneskapet, og
pyntet med de fine og fargerike villblomstene jeg hadde plukket på engen noen dager før. Jeg hadde plukket dem for å overraske han
da han kom i land med båten.
Hun ville nok bare være snill, men jeg kunne bare tenke på en ting – hvorfor kom han aldri i land?

Middagen var stille, og alt føltes annerledes. Mamma og søsteren min satt ovenfor meg, men stolen ved siden av meg var tom. Ingen sa
noe, før søsteren min reiste seg raskt opp, løp inn på rommet sitt og smalt igjen døren. Jeg kunne høre at hun gråt, selvom hun lå mot puten,
slik at ingen skulle høre henne. Hun har gjort det de siste nettene, men jeg har ikke nevnt det. Det er best sånn.
Mamma prøvde å skjule gråten ved å gi meg et usikkert smil, før hun lente seg over bordet for å rekke alle tallerknene.
Solen hadde nettopp gått ned bak det store furutreet nede ved stranden, og jeg kunne se de lange, gulaktige solstrålene, skinne gjennom
blondergardinene og inn på den lyseblå veggen. Enda en dag var over.

Kanskje han kommer med båten i morgen tidlig.

7 kommentarer
    1. Fantastisk som alle dine tekster er!! Kan ikke du snart gi ut en bok med mange slike små historier? Hehe hadde vært artig da 🙂

    2. Du er virkelig flink til å skive! Jeg elsker å drømme meg inn i historiene dine. De er overbevisende og vakre!

    3. Jeg blir rørt, du er så fantastisk flink til å skrive! Kom gjerne med flere slike innlegg, stå på 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg