the lion’s roar

Veien var endeløs. Jeg holdt hånden min opp mot solen for å se forover, men det eneste jeg kunne se, var høye fjell og uttørkede jorder.
Jeg subbet forsiktig bortover den varme grusen, og jeg hadde forlengst sluttet å tenke på alle de små sårene som grodde innover huden. Skyggen fra den utsultede kroppen og den lange, hvite kjolen jeg hadde løst rundt, hadde fulgt meg i ukesvis. Men jeg hadde aldri følt meg mer alene.

Da det ble mørkt, kom jeg frem til et lite tjern. Det var trær rundt, og det fløy fugler over hodet mitt. Dette var det eneste stedet det kunne være liv. Vannet var kaldt, og ukjent. Jeg kunne ikke se bunnen, men jeg kunne allikevel føle at den var der. Kjolen foldet seg rundt kroppen min og jeg følte at jeg svevde, der jeg lå med kaldt vann mot huden.

Det eneste jeg kunne tenke på, var deg. Hvorfor du fikk meg til å komme hit igjen, og hva som ville skje etterpå. Ville du følge etter, i håp om å finne meg?
Skyene forsvant sakte men sikkert, og til slutt var det en klar stjernehimmel over meg. De speilet seg i øynene mine, og jeg begynte å tenke på hvor vakre de er. Hvor mange det finnes, og hvordan de blir født. Tankene om deg forsvant.

Øynene begynte å lukke seg. Foten ble sakte slept lenger og lenger ned i det endeløse dypet, men jeg kunne ikke dra meg opp igjen. Det kalde vannet fikk meg til å stivne, og det eneste jeg kunne se, var den hvite kjolen som holdt seg tett rundt kroppen min. Og det siste jeg tenkte på – var deg.

12 kommentarer

Siste innlegg