død i frosten

Skrittene var lange. Alt gikk fort, og man kunne se at hun flyktet. Veien var fuktig, og de store lysene som hang rundt trærne, speilet seg i de små vannpyttene som lå igjen etter regnet. Hun dro jakken godt rundt livet og rettet på sjerfet, før hun fortsatte å gå.

Da hun kom ned på broen, stoppet hun opp. Lysene var borte, det eneste hun kunne se, var den mørke stien foran henne, og den store månen som lyste forsiktig bak de store, tunge skyene. Hun kunne fortsatt høre menneskene og musikken, men hun visste allikevel at de var langt unna. De kunne ikke gjøre henne noe. Og de kunne heller ikke redde henne.

Hun prøvde å varme de tørre, røde hendene sine, mens hun sukket dypt. Pusten hennes kom som røyk ut av munnen, og la seg rundt henne som en lett tåke. Hun startet å gå igjen. Man kunne ikke høre menneskene lenger nå, ikke musikken heller. Nå var hun alene.

5 kommentarer
    1. Oi, bra skrevet. Fikk skikkelig krimbokfølelse. Sikker på at dette ikke er et avsnitt fra en krimbok som du driver med? 🙂

    2. Jeg er imponert! En ting er å skrive en liten, kjedelig tekst, noe annet er å skrive en tekst som vekker oppmerksomhet og som personer fanger opp – nettopp det gjorde denne! Har ikke annet å si enn at du rett og slett er fantastisk flink, Nora!

    3. Heihei! bare lurte på om du kunne skrive mer om trening osv:) jeg er en jente som nettopp har kommet i gang og du er en såå inspirasjon for meg!!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg