gruven

Han kikket bort på meg. Blikket hans var kaldt, og jeg visste hva han ville. Jeg snudde meg fort, men kunne ikke tenke på noe annet. Bakken var glatt, og vinden blåste i det lange håret som jeg nettopp hadde slått ut. Den svarte strikken hadde jeg tatt rundt det venstre håndleddet, hvor den alltid pleide å være. Hvis jeg ikke hadde den i håret.

Han begynte å gå mot meg. Han tok på seg hetten, akkurat som at ingen skulle oppdage han. Men jeg visste at han var der. Oppdaget han for lengst. De mørke, intense øynene, den bleke huden, og hendene som han holdt i lommene.

Det var mørkt. Himmelen var svart, og det eneste man kunne se, var månen som skinte forsiktig bak noen tunge, grå skyer. Det var som om alt håp var forsvunnet. Som om alt var over, og at ingen ville overleve. Man kunne høre musikk og latter fra en leilighet lenger vekk, men jeg kunne ikke se dem. Jeg visste uansett at jeg var alene om dette. Det var bare meg. Og han.

Jeg satte meg inntil vinduet. Det gjør jeg alltid. Jeg liker å se ut, og få med meg alt som foregår. Det er heller ingen som liker å sitte ved siden av meg. Bare han. Og han vet alltid når jeg er der, ved vinduet.

Han satte seg ovenfor meg. Hetten var fortsatt på, og blikket hans ga meg gåsehud. Jeg har aldri våget å snakke med han, ikke engang hilst. Jeg er for redd, og jeg vet at han kan føle det. Redselen. Spenningen jeg får i kroppen, og angsten når han kommer nærme. Han vet akkurat hva jeg føler. Men i kveld er jeg ikke redd lenger. Jeg har ventet på dette, og jeg vet hvordan. Jeg vet hva jeg skal gjøre, og jeg vet at det er riktig.

Plutselig tok han hendene ut av lommene. De var tørre, og enda blekere enn ansiktet. Jeg så sår og blåmerker, men jeg kunne ikke gi meg. Den ene hånden hans la seg forsiktig over låret mitt, og jeg kjente at hele kroppen min stivnet. Akkurat som at han overførte kulden sin til meg. Jeg kunne ikke gi meg nå, det var jo dette jeg ville. Jeg visste at dette ville hende, og det var derfor jeg var der. Denne kvelden. Helt alene.

Jeg holdt kniven hardt inntil kroppen hans. Blod rant nedover magen, og jeg fikk en herlig følelse inne i meg. En følelse av å ha vunnet. Hånden hans falt sakte ned fra låret mitt, og de mørke øynene hans slukket. Han lente seg forsiktig over meg, som om han ba om unnskyldning. Jeg kunne kjenne det varme blodet renne nedover ankelen min. Han var død. Jeg satte håret mitt pent opp i en hestehale før jeg gikk av toget. Det var stjerneklart nå, og jeg fikk endelig følelsen av trygghet. Jeg hadde oppdaget han.

6 kommentarer

Siste innlegg