the bells of notre dame

Det er kaldt. Ute faller regnet som blykuler, og alt ser dødt ut.
Hendene er tørre. De blå blodårene sprer seg i den melkehvite huden. Nakken er spendt, og hun kniper tennene sammen.
Hun skjønte hva vi snakket om.  

Dagene gikk i svarthvitt uten en eneste pause. Skrikene jaget meg hvor enn jeg løp, og jeg så ingenting annet enn mørket. 
De sa at jeg ble bedre, men jeg tvile alltid. Jeg kunne ikke blitt bedre, det var umulig. Ikke helt umulig, men nesten.  

Jeg kikket opp på himmelen. For hvert blunk fant jeg en ny stjerne. Det var uvirkelig. Alt det mørke og tomme, men allikevel med
så mye vakkert.
Denne dagen var annerledes. Jeg fant ingen stjerner, og for hvert blunk ble alt mørkere. Og mer tomt. For hvert eneste blunk.
Det lange, slitte håret blåste fritt i vinden, og fanget hele ansiktet opp. Uansett hvor mange ganger jeg dro det vekk, fanget det meg igjen.

De store rullesteinene var våte og glatte, og jeg klarte såvidt å balansere på dem. Bølgene slo inn i dem, men det gjorde ingenting. 
Havet er også stort og svart. Med så mange hemmeligheter. Med så mye død. 

3 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg