verdens korteste søndag

Hei dere! Da var søndagen her igjen, og siden jeg sov til fire, har jeg ikke gjort så veldig mye! Marius og jeg dro rett på trening for å ta en liten økt
på legger og mage, i tillegg til å varme opp med å løpe. Ganske deilig, egentlig!

Etterpå tok vi sol, og nå holder jeg på å gjøre meg klar for kvelden! Mange spør forresten hvilken proteinshake jeg drikker,
og det er MYOfushion. Den er kjempegod, utrolig bra, og metter masse. Jeg drikker den med jordbærsmak,
det er den beste 🙂 Anbefales virkelig! Speselt til jenter som er recde for å teste ut nye shakes.


Siden vi har fastet siden i går, skal vi ta en velfortjent middag på Bambus sushi. Lenge siden jeg har spist det, så gleder meg masse.
Etterpå skal vi dra på kino, noe jeg heller ikke har gjort på minst ett år!
Kos dere masse videre 🙂

dagslys

Vinden blåste hardt mot kinnene mine. Man kunne høre de store bølgene, slå hardt mot den glatte fjellveggen. De bare, sandete føttene mine
stod akkurat nærme nok til å få noen lette småsprut av det kalde saltvannet på seg, og jeg kunne med en gang kjenne at det var altfor kaldt til å
stikke hele benet ned i. Jeg har aldri vært glad i kulde, det er faktisk veldig skremmende.

Jeg pleide alltid å gå dit. Når mamma kjeftet på meg, når jeg kranglet med søsteren min, eller når jeg bare ville. Alle de gangene jeg ville være alene,
eller når jeg måtte tenke. Det var ingen andre enn meg som kom seg ned dit, så jeg plukket det fort ut til mitt favorittsted på øyen.
Søsteren min hadde det som sitt favorittsted da hun var på min alder, men hun har blitt altfor stor nå. Voksen.

Det lange, salte håret mitt festet seg plutselig rundt halsen min, og jeg måtte holde den korte, rosa kjolen min nede med begge hender,
så den heller ikke skulle forsvinne i det stormfulle været. Det har alltid vært sol her, så lenge jeg kan huske. Men ikke i dag.
Jeg vet ikke om det er fordi han er borte, eller om det er en tilfeldighet.

Jeg kunne høre mamma rope. Det er middag.
Helt siden han dro, har jeg ikke hatt matlyst. Å kjenne den vonde følelsen i kroppen har blitt en vane, og jeg føler ikke at jeg trenger noe mer.
Ingenting kan endre på det, eller gjøre det bedre, så det er ingenting som hjelper, heller. Allikevel tvinger mamma meg til å spise, ihvertfall noe.
Og jeg vet det er for å hjelpe, og for å vise at hun bryr seg om meg. Men hva om behovet for noe er borte? Kan virkelig en annen person, vite
hvor vondt du har det, og vite hva som hjelper?

Langbordet var dekket fint opp, med en hvit duk, og tallerkner. Hun hadde dekket opp med de fineste glassene i hjørneskapet, og
pyntet med de fine og fargerike villblomstene jeg hadde plukket på engen noen dager før. Jeg hadde plukket dem for å overraske han
da han kom i land med båten.
Hun ville nok bare være snill, men jeg kunne bare tenke på en ting – hvorfor kom han aldri i land?

Middagen var stille, og alt føltes annerledes. Mamma og søsteren min satt ovenfor meg, men stolen ved siden av meg var tom. Ingen sa
noe, før søsteren min reiste seg raskt opp, løp inn på rommet sitt og smalt igjen døren. Jeg kunne høre at hun gråt, selvom hun lå mot puten,
slik at ingen skulle høre henne. Hun har gjort det de siste nettene, men jeg har ikke nevnt det. Det er best sånn.
Mamma prøvde å skjule gråten ved å gi meg et usikkert smil, før hun lente seg over bordet for å rekke alle tallerknene.
Solen hadde nettopp gått ned bak det store furutreet nede ved stranden, og jeg kunne se de lange, gulaktige solstrålene, skinne gjennom
blondergardinene og inn på den lyseblå veggen. Enda en dag var over.

Kanskje han kommer med båten i morgen tidlig.