i den virkelige verden

Jeg så på bildet. Der stod jeg, i den nye kjolen min, og så ut mot havet. Kjolen var svart. Ikke fordi jeg ville ha den i svart, men fordi jeg alltid kjøper klær i svart så jeg ser tynnere ut. Finere. 

Jeg lastet bildet opp i photoshop. Det gjør jeg alltid, uansett hvilket bilde det er. Jeg likte ikke bildet, jeg så både stor ut og jeg likte heller ikke ansiktsuttrykket mitt. Jeg liker ikke ansiktet mitt i det hele tatt, egentlig. Leppene mine er for små. Håret mitt har en stygg farge, og jeg hadde på for lite sminke. 

Heldigvis kan man fikse alt inne på photoshop. Større lepper, litt ekstra øyenskygge og litt mer kinnben. Jeg kan jo også gjøre meg selv tynnere, så hvorfor ikke. Ingen kommer til å legge merke til det, uansett. Jeg fikset på det jeg kunne, uten å nøle. Til slutt satt jeg med et bilde av en person jeg ikke kjente igjen, og jeg så ut av vinduet og tenkte lenge, før jeg endelig tok en beslutning… 

“Avbryt”. 

Jeg er så lei. Lei av å hele tiden tenke over hvordan jeg ser ut. Hvordan sminke jeg bruker. Hvordan klær jeg går i. Hvordan veske jeg har. Hvor jeg har reist i det siste. Hva alt koster. Jeg er lei av å leve i en verden hvor alt er unaturlig, og hvor man kan gjøre alt for penger. Hvor unge jenter ser opp til kvinner med kropper som er betalt for. Og som nekter for det etterpå. 

Hvorfor skal jeg bruke tiden min på å redigere meg til noe jeg ikke er, for å vise det frem på sosiale medier? Hvorfor skal jeg ikke være fornøyd med den jeg er, være stolt av det og heller fokusere på å bli en enda bedre versjon av meg selv, i stedet for å tro at jeg ikke er bra nok og redigere på det? Jeg er bedre enn det, og det vet jeg. Og det er dere også. Jeg vil ikke bli gammel og sitte med barnebarna mine på fanget med et bilde av meg selv og tenke at jeg egentlig ikke så slik ut i det hele tatt. 

Hvorfor skal alt handle om hvilken highlighter man bruker, eller hvor ofte man skifter løsvippene sine? Hvorfor må èn av fem ha restylane i leppene, og hvorfor er definisjonen på “vakker” det å bruke så mye sminke som mulig? Det er så trist å se alle disse unge jentene som ikke vet bedre. Som tror at sminke skal gjøre deg til en annen person, fordi du ikke er pen nok. 

Du er pen som du er, og du kan alltid jobbe med deg selv for å både ha det bedre og se bedre ut. Skjønnhet kommer innenfra, og det handler om utstråling, kosthold og helse – ikke noe annet. 

Jeg trykket “gjennopprett alt” og jeg ble plutselig mye penere. 

en ny vinter

Regnet faller. Jeg kniper sammen hendene i fanget, lukker øynene og prøver å tenke. Tenke på
hvordan jeg gjorde det, og hvorfor jeg ville havne her. Hvorfor jeg lot det gå så langt. 

Noen forteller meg at de ser det, andre ikke. Men jeg kan selv føle at det er sant. Helt sant. 
Jeg kan kjenne smerten, jeg kan kjenne kulden gnage i huden, og jeg kan kjenne den sterke 
følelsen av å være alene. Følelsen av at ingen andre kan se det samme som deg, eller 
vite hvordan du har det. 

De tårefylte øynene mine ser ned på de store, blodrøde sårene som har krøpet oppover det
ene benet. Det andre benet er dekket med blåmerker, men jeg kan ikke huske hvordan de havnet der. 
Tankene går i surr, og plutselig vet jeg ikke hvor jeg er. Jeg ser meg rundt, men alt er svart. Store, 
mørke skyer lener seg over meg, og jeg kan kjenne tyngden komme. Sjelettet stikker ut av huden, 
og jeg begynner å fryse. Fingertuppene mine blir kuttet av, men jeg klarer akkurat å holde igjen den 
varme og redde gråten. 

Sengen er kald og død, som om ingen noen gang har ligget der. Jeg tar beina i kryss og lener meg 
forsiktig fremover, før jeg drar ut den lille fletten og slår ut håret. Det har blitt lenger. Ihvertfall litt. 
Det er dugg på det rustne, gamle speilet på veggen, men jeg kan allikevel se ansiktet mitt. Såvidt. 
De store, redde øynene, de tørre, hovne leppene og de rosa skinnene. Det renner blod fra det ene øret
og nedover, men jeg klarer ikke å se hvor det stopper. Det var heller ikke i dag det hendte. At jeg begynte 
å blø. 

Noen ganger liker jeg at speilet er duggete. Jeg vil ikke se meg selv lenger. Synet jeg får av å stå foran speilet
gir meg en sterk følelse av hat, og en trang for å knuse det. Det er derfor det er knust på den ene siden. 

Plutselig går døren opp, og jeg kan høre et smell. Jeg er ikke alene lenger.

noen ganger….

….Noen ganger trenger man rett og slett en pause. En pause fra alt. Verden. Jeg har aldri vært så sliten eller følt meg så stengt ute fra mitt eget liv før, som det jeg gjør nå. Man våkner hver dag og tenker ” i dag skal jeg gjøre en forskjell, og endre alt ” men det er noe som holder deg igjen. Hele tiden. Jeg føler meg så fortapt i meg selv. 

Det eneste som hjelper, er å være for seg selv. Ute i naturen. Tenke. Bestemme seg for at det finnes fler, viktigere ting i verden. 

Men gjør det, det? 

håpet

Kroppen spenner seg. Huden i ansiktet svir etter alle de salte tårene, og leppene er tørre og hovne. Ihvertfall i forhold til hva de pleier å være. De mørke ringene rundt øynene viser tydelig at hun ikke har sovet på noen netter. Hun griper et hardt tak rundt den store pelsputen, før hun vrir seg til ventre og hyler inn i madrassen. Hele kroppen er sammenkrøpet, som et foster, og man kan se at hun har det vondt.

Jenter går gjennom sorg på hver sin måte. Noen gjemmer seg hjemme og kaster mobiltelefonen, noen kjøper is og tror at det vil hjelpe, mens andre prøver å glemme alt ved å være ute med venner. Men uansett hva man gjør for å føle seg bedre, vil man alltid føle seg like ensom, tom og forlatt når man kommer hjem til en mørk og tom leilighet. Når man ser alle tingene som minner deg om han; dvd’en dere så sammen, bamsen han kjøpte til deg, eller tannbørsten hans, som han har glemt å ta med seg. Den som du egentlig vil kaste, men som du fortsetter å beholde, fordi en liten del inne i deg fortsatt håper at det kommer en kveld hvor han kan få bruk for den igjen.

Håp. Man pleier å si at det å håpe, er en viktig del av det å kunne leve. At man skal håpe for å enten tenke positivt, tenke videre, eller å bare ha noe å se frem til. Men hva om man håper for mye? Hva om det å håpe, kun er en løsning når man ikke vet hva annet man skal tro eller tenke, og at man velger å håpe på noe bedre, for å lure seg til å tro at det skjer. Selvom man vet at det man håper, ikke vil skje.

kulden

Du vet hva det gjør med deg. Du føler smerten. Gleden. Stikkende i hjertet, som tusen små nåler. Saltet fra tårene som smelter inn i huden. Du vet det er feil, at det farlig, men du klarer ikke å stoppe. Du føler deg levende. Fri. Du vet at det ikke vil vare lenge, men du vil ikke gi slipp. Du vil ikke våkne opp fra drømmen du hadde. 

Han ser deg inn i øynene. Du vet hva han tenker, men du snur deg vekk. Du vil ikke høre sannheten. Det eneste du vil er å vasse ut i vannet og forsvinne. Se på skyene som blir borte. Føle regnet. Nyte kulden. Like smerten fra de små rullestenene under føttene. Elske alle ting som de andre menneskene har lært å hate. Frykte det å være redd, og lete etter det skumle. Glede deg over sorg. Men du vet så godt hva det gjør med deg. 

saltvannshår

Det begynte å bli mørkt. Tåken var borte nå, og det eneste jeg kunne se var vann. Isklart. Fuglene fløy over meg, og det eneste jeg kunne se da jeg lente meg over det gamle, frosne rekkverket, var julelysene de hadde hengt opp dagen før. De speilte seg så fint i vannet, og lyste opp mot den grå himmelen. “Jeg liker ikke de lysene” sa hun, og gikk videre. 

Hun hadde satt håret sitt opp i en hestehale i dag. Strikken var stor og rosa, og minnet meg mest om en mamma brukte da jeg var liten. Jeg husker den godt. Rundt seg hadde hun en stor ulljakke, og et sjerf. Det er den samme jakken hun bruker hver dag. Men sjerfet er ganske nytt, tror jeg. Jeg kunne ikke la være å legge merke til den store buksen hun hadde tatt på seg, men jeg lot være å kommentere det. “Kom da!” ropte hun med en skingrende stemme og et spørrende blikk, før hun snudde seg igjen, og fortsatte bortover.  

Vi gikk den samme turen hver kveld. Over broen, nedover veien, opp trappen og hjem igjen. Hun likte det best slik, og jeg følte meg snill som ble med. Hun fortalte meg aldri at hun var glad for å ha meg der, men jeg kunne allikevel se det. At hun var glad. 
Hendene hennes var kalde og bleke, og jeg kunne se hver eneste blodåre gjennom den tynne huden. Leppene var tørre og hovne, og hun var alltid mørk under øynene. Akkurat som hun alltid gråt, eller var lei seg. Hun ville aldri snakke om det, og det var nok bare jeg som la merke til det.

Vi stod ved siden av hverandre og så utover fjorden. Den var så fin, og himmelen viste alle regnbuens farger. De speilet seg i øynene hennes, og jeg kunne se at hun likte det. Vi hadde kommet ned til vannet nå. Bølgene slo hardt mot de store steinene, gang på gang, og vinden blåste i den lange hestehalen. “Jeg elsker lyden av havet” sa hun, og smilte. På ordentlig.

“Jeg også”.  

the bells of notre dame

Det er kaldt. Ute faller regnet som blykuler, og alt ser dødt ut.
Hendene er tørre. De blå blodårene sprer seg i den melkehvite huden. Nakken er spendt, og hun kniper tennene sammen.
Hun skjønte hva vi snakket om.  

Dagene gikk i svarthvitt uten en eneste pause. Skrikene jaget meg hvor enn jeg løp, og jeg så ingenting annet enn mørket. 
De sa at jeg ble bedre, men jeg tvile alltid. Jeg kunne ikke blitt bedre, det var umulig. Ikke helt umulig, men nesten.  

Jeg kikket opp på himmelen. For hvert blunk fant jeg en ny stjerne. Det var uvirkelig. Alt det mørke og tomme, men allikevel med
så mye vakkert.
Denne dagen var annerledes. Jeg fant ingen stjerner, og for hvert blunk ble alt mørkere. Og mer tomt. For hvert eneste blunk.
Det lange, slitte håret blåste fritt i vinden, og fanget hele ansiktet opp. Uansett hvor mange ganger jeg dro det vekk, fanget det meg igjen.

De store rullesteinene var våte og glatte, og jeg klarte såvidt å balansere på dem. Bølgene slo inn i dem, men det gjorde ingenting. 
Havet er også stort og svart. Med så mange hemmeligheter. Med så mye død. 

bare noen småfugler

“Jeg fryser “.. Moren trykket på en knapp som skulle få varmen til å strømme gjennom kroppen hennes, men hun klaget fortsatt over at det var for kaldt. I setet bak lå det en gammel og stor ulljakke som hadde vært yndlingsplagget hennes det siste halvåret. Hun klarte akkurat å strekke seg til den, før hun la den forsiktig over skuldrene, og lente seg rolig tilbake. 

Det regnet utenfor. Man kunne ikke se så mye gjennom vinduene, bare tusen små regndråper som klistret seg fast på ruten, før de begynte å renne nedover, og ble borte. Ute begynte det å bli mørkt, og man kunne såvidt se alle menneskene som løp rundt med paraplyer og aviser over hodet, på vei til et eller annet tak hvor de kunne tørke seg. Alle var i sine egne tanker, og alle hadde forskjellige syn på regnet som dasket ned i asfalten. Det virket som om alle hatet det. Men ikke hun. 

Hun tok forsiktig ut hendene fra genseren, og begynte å bite nervøst på de bleke fingrene, som fortsatt hadde litt neglelakk rester igjen. 

“Er du sulten?”, spurte moren. 
“Jeg vil hjem igjen”, svarte hun, og snudde seg mot vinduet. Det var ingen mennesker i gaten nå. Ingen paraplyer heller, og det var ihvertfall ikke en eneste avis å få øye på. 

Moren hadde smurt rundstykker med ost og salami, og lagt det pent og ordentlig opp i en liten, rosa matboks som hun hadde hatt så lenge hun kunne huske. Men hun var ikke sulten. Hun hadde ikke følt sult på en god stund, og alle fortalte henne at det var feil. Det var noe galt med kroppen hennes, og det var hennes feil. Moren hennes fortalte at det alltid var slik i tenårene, men det var ikke sannheten. Det var bare ingen som fortstod henne lenger. Hun var forvirret, og derfor var de på vei til det stedet hun fryktet mest. Det stedet som er fullt av mennesker hun aldri har sett før, men som allikevel vet akkurat hva du føler, og hva du trenger for å få det bedre. Men hva om hun hadde det bra, og hva om hun ikke trengte noe mer, eller noe annerledes, for å være lykkelig? 

Hun trivdes best alene, hun elsket å gå turer nede ved elven sent på kveldene, men det var bare fordi det ikke var noen der. Hun elsket til og med å løpe fra tre til tre, barbent,  i skogen, hvor det ikke fantes noen andre enn ett par ekorn og noen småfugler – og henne. 

Bilen stoppet. Moren fortet seg ut av døren, før hun løp rundt og åpnet for henne. Hun tok forsiktig av bilbeltet, før hun løftet den svarte skinnvesken og steg ut av bilen. Det var blitt mørkt nå. Det eneste hun så, var et stort eiketre som stod rett foran henne. Det var så fint, og det hadde sikkert stått der i hundre år, minst. “Visste du at en eik kan bli flere tusen år gammel?”, spurte hun damen med den hvite, lange jakken som stod ved siden av moren hennes. Hun hadde lange, brune krøller og rød leppestift, og var den peneste hun noen gang hadde fått øye på. 

“Nei, det visste jeg ikke!”, svarte damen, i det hun strakk ut armen til henne og snudde seg sakte. 

Følelsen av at ingen brydde seg om henne stormet gjennom kroppen hennes, og plutselig var hun på vei inn i skogen. Den mørke skogen som alltid føltes trygg. Det var ingen der. Ingen lyder, ingen mennesker som fortalte deg hva du følte, og ingen mødre som prøvde å endre den du var. Bare ett par ekorn og noen småfugler. 

De små føttene hennes hadde aldri løpt så fort før, og bak på den hvite, gjennomsiktige kjolen hun hadde på seg, hadde det sprutet jord helt opp til den tynne nakken som var dekket til med en lang, lys flette. Moren pleide å flette håret hennes hver kveld før hun gikk til sengs, for da fikk hun alltid fine krøller dagen etter. Moren pleide alltid å kalle det for englehår, for det var det det så ut som. 

Hun kjente barnålene trenge seg gjennom den tynne huden under føttene, men det var ingen vond følelse. Hun likte å være i skogen, og hun likte å være alene. 

Det var bare den hvite, gjennomsiktige kjolen som lå igjen. Den som hadde jord nedover hele ryggen, og som hun hadde kastet av seg før hun ble borte. Ingen vet hvor hun ble av, og det var ingen som merket at hun ble borte, bortsett fra meg. Hver kveld ser jeg henne nede ved skogkanten, hvor hun lister seg forsiktig ut på åkeren, for å løpe ned til elven og se på svanene. Hun har ikke den hvite kjolen på lenger, men hun går fortsatt barbent, og englehåret har aldri vært vakrere. Og man kan føle at hun er lykkelig. Det ser jeg.

død i frosten

Skrittene var lange. Alt gikk fort, og man kunne se at hun flyktet. Veien var fuktig, og de store lysene som hang rundt trærne, speilet seg i de små vannpyttene som lå igjen etter regnet. Hun dro jakken godt rundt livet og rettet på sjerfet, før hun fortsatte å gå.

Da hun kom ned på broen, stoppet hun opp. Lysene var borte, det eneste hun kunne se, var den mørke stien foran henne, og den store månen som lyste forsiktig bak de store, tunge skyene. Hun kunne fortsatt høre menneskene og musikken, men hun visste allikevel at de var langt unna. De kunne ikke gjøre henne noe. Og de kunne heller ikke redde henne.

Hun prøvde å varme de tørre, røde hendene sine, mens hun sukket dypt. Pusten hennes kom som røyk ut av munnen, og la seg rundt henne som en lett tåke. Hun startet å gå igjen. Man kunne ikke høre menneskene lenger nå, ikke musikken heller. Nå var hun alene.